søndag, 19 nov 2017
 
 
Rasen Springer

Litt om springerens bakgrunn:
Engelsk Springer Spaniel stammer fra England, og har samme opphav som Engelsk Cocker Spaniel. Det er en støtende og apporterende fuglehund, som man finner i gruppe 8.  Land-spaniels ble brukt til støtjakt på småvilt.  Etterhvert har den også blitt brukt til jakt på klovvilt.  Jaktinstinktet er fremdeles intakt i større eller mindre grad, avhengig av linjer.  En springer skal jakte innenfor skuddhold (ca 20-30m), hvor den søker galloperende, i god kontakt med fører, i et karakteristisk sikk-sakk-mønster.  Springeren er en dyktig apportør som apporterer like godt på land som i vann.  For mer rase(historisk) info, se disse linkene:
Den svenske Springerklubben
Den norske Spanielklubben
Den engelske Springerklubben
Rasestandard, NKK

Springeren i dag:
I dag er springeren delt inn i to (tre) varianter av rasen.  I Norge finner man jakt-varianten og dual-purpose varianten.  I andre land, spesielt USA, finner man også en ren utstillings-variant.   En dual-purpose springer skal kunne gjøre det bra på utstilling samtidig som det er en dugandes hund til jakt og andre bruksaktiviteter.  Kennel Show Them avler dual-purpose springere. 

Amerikansk type, show springer Jaktspringer/working springer Dual purpose

(Bildene er hentet fra den amerikanske kennelklubben og den engelske springerklubben, det siste er privat.)

Engelsk springer er en mellomstor hund, ca 51 cm høy.  Vekten varirerer veldig med kjønn og beinbygning (og type), men de fleste ligger mellom 17-30kg.  De finnes i lever og hvit, svart og hvit, og disse to med tan.

Helse
Springeren er en generelt sett sunn rase.  Forekomsten av HD (hofteleddsdysplasi) ligger på ca 10%, og ca 50% av alle registrerte springere røntges.  Veldig få hunder røntges for AA (albueleddsartrose), men de få som røntges er i alle hovedsak fri.  AA regnes ikke for å være et problem hos rasen.  

Når det gjelder øyesykdommer, finnes det endel som springere fra tid til annen blir rammet av.  De vanligste øyesykdommene springere kan få, er katarakt og glaukom og PRA, men andre kan selvsagt også forekomme.  Se denne siden for mer info om forskjellige øyesykdommer hos hund.  

En rasespesifikk sykdom som forekommer hos springere, er fucosidosis.  Fucosidosis er en enzymmangelsykdom, der det sentrale nervesystemet delvis påvirkes.  Syke hunder overlever sjelden 4-års alder, men sykdommen er godt under kontroll, da det finnes en gentest for den.  Hunder etter frie foreldre, er selv også fri.  Les mer om fucosidosi her.  

Allergi, sensitivitet, hudproblem og andre immunforsvarsrelaterte problem finnes også dessverre hos rasen.

Stell:
En springer er en pelsstellsrase, og det må man være forberedt på når man går til anskaffelse av en.  Pelsen må regelmessig børstes og klippes, og det er viktig å begynne tidlig å venne valpen på dette.  Dette er noe du kan lære deg å gjøre selv, og er en kunst man aldri blir utlært i.  Hvor ofte en springer må børstes og klippes, avhenger av i hovedsak to ting; pelskvaliteten og hvor ofte hunden skal stilles ut.  Det er en kjent sak at hvis man steller pelsen regelmessig er det mindre å gjøre hver gang enn om man en sjelden gang tar et skippertak.  Hannhunder har generelt mer pels enn tisper; dette kan være en bakdel (mer pels å stelle) eller en fordel (med tanke på å "alltid" være i utstillingskondisjon).  En tispe røyter vanligvis to ganger i året (i forbindelse med løpetid), mens en hannhund kan røyte litt mer konstant.  Dette varierer dog med temperatur, lys og årstid.  Rasen er ikke allergivennlig.

Til hverdags holder det stort sett å børste hunden en gang i uken-annenhver uke (oftere om vinteren), å klippe ørene annen-tredjehver uke, og å klippe potene en gang i mnd.  Hvis man har lært hunden sin å være rolig under pelsstell, tar det ca en halvtime å gjøre dette.  Skal man stelle hunden til utstilling er det nesten ikke grenser for hvor lang tid man kan bruke på forberedelser.   Hvis pelsstell er noe man overhodet ikke liker, bør man velge en annen rase.  Når det er sagt, så er pelsstellet i høyeste grad overkommelig; og det som er så fint er at man selv i stor grad kan velge hvor mye man vil legge i det; vil man bruke mangfoldige timer på pelsstell hver uke så går det fint an, vil man bare ha en hund med brukbar "hverdagspels" er dette også et valg.  

Ørene til en springer må også stelles.  Her er det delte meninger om hva man skal gjøre, og hvor ofte man skal gjøre det.  Noen sverger til å rense ørene en gang i uken, andre renser bare ved behov.  Det finnes et utall rensemidler for ører; diverse spesial-ørerens fra dyrlegen eller dyrebutikken, Optima pH, eller hjemmelagde remedier (50/50 vann/edikk, eller te-treoljedråper i vann), osv.  Siden rensing av ører fører til økt produksjon av ørevoks, har jeg sluttet å rense ørene til min springer.  Det er ett år siden jeg renset de, og de har aldri før vært så fine!  Ser jeg tendenser til ørevoks, bruker jeg ganske enkelt fingeren min og tar ut det verste.  Man skal nemlig være forsiktig med å bruke bomull, da små fibre fra bomullsdotter/pader kan bli værende igjen i øret og faktisk skape en ørebetennelse.  

Uansett hvordan man sverger til å stelle ørene til sin springer, er det noe de aller fleste er enige om: ørene må holdes luftige og lette.  Det er nettopp derfor det er så viktig å klippe ørene såpass ofte; lite pels slipper mer luft inn.  Spanielører er jo rimelig tunge ører med generelt dårlig tilgang til luft, noe som gjerne fører til at det blir klamt og fuktig i ørene.  Dette skaper ypperlig grobunn for sopp og bakterier.  Klipp derfor pelsen på ørene (også inni!) minst hver tredje uke.  For å bidra til at mer luft kommer inn i ørene, kan man daglig sette ørene opp i strikk.  Det er også viktig å tørke godt inni ørene når hunden har badet.   Øreproblematikk tas hensyn til i avl hos kennel Show Them - spør dersom du lurer på noe!

Som hos alle andre raser må man jevnlig gå over munn og tenner, og klippe klør.  

Gemytt og aktivitetsnivå
Springere er energiske hunder som er nødt å få utløp for sin energi på en positiv måte; hvis ikke finner de mer eller mindre upassende måter å bli kvitt energien sin på.  Enkelt sagt: en aktivisert springer er en fornøyd springer!  Minst like viktig som fysisk aktivitet, er mental trening og aktivisering av nesen.  Springere er avlet for å bruke nesen sin, så finner du en måte å bruke denne på, blir hunden glad og fornøyd, og etterhvert sliten.  Mer om dette under.  Er du ute etter en rolig og bedagelig familiehund som ikke trenger mer enn en halvtimes tur hver dag, er ikke springer noe for deg.

En springer er en glad hund; og en logrende hale er sjelden langt unna med en springer i hus!  Den fotfølger gjerne eieren sin, og er aldri langt unna flokken.  Å bli stengt ute fra familien, er nesten verdens undergang for en sosial springer.  Selvsagt kan de trenes til å være alene, for det er noe helt annet å ha et helt hus for seg selv, enn å være stengt inne på et rom alene når familien er hjemme..  Når du kommer hjem til en springer blir du møtt av en overlykkelig hund, som plutselig løper avgårde for å finne noe å ha i munnen.  Mange springere er lyst-apportører som elsker å bære på noe når de blir glade.  Det sies at en springer som bærer ikke tygger; det vil si at hvis hunden tilfeldigvis henter en sko for å bære på den når du kommer hjem, skal den ikke straffes for å "ta" skoen; den har ikke tatt den for å tygge på den.  Bytt heller med noe annet det er greit at den bærer på.  

Spaniels er kjent for å være glade i mat, og det er slett ikke noe unntak for springere!  De aller fleste elsker mat over alt på denne jord (noen muligens også mer enn eieren sin!).  Det kan føre til at du enten med eller uten vilje, plutselig får det veldig ryddig på bord og benker..  Å lære seg å rydde bort spiselige ting er i grunnen mye enklere enn å lære en spaniel å ikke stjele; de kan nemlig bli veldig utspekulerte etterhvert som de får sansen for mat, og finner ut at det går an å hoppe opp på kjøkkenbenken og forsyne seg med noe spiselig.  På den positive siden så gjør dette springere til enkle hunder å trene; de er alltid sultne og kan nesten aldri bli mett.  Kvaliteten på godbitene kan også være noe mindre enn det man må bruke på endel andre raser.  I perioder har jeg faktisk brukt puffet ris (!!) til å trene Tulla, og dette skjedde på hundeklubben med mange andre hunder tilstede! 

Pelsen er vannavstøtende
Siden springere har vært, og er, brukt til apportør i vann, er mange av de glade i å svømme.  Dette varierer litt fra individ til individ; noen "hopper i havet" uansett temperatur, andre må lokkes og lures litt før de finner ut at vann er OK.  På grunn av at springere i alle tider har skullet jobbe nært sin jeger, er de også i dag en veldig førerorientert rase.  De løper sjelden langt unna, og det er lett å trene kontakt med de.  De elsker å gjøre sin eier til lags (gjerne for en godbit i belønning), og i kombinasjon med at de elsker å bruke hodet og nesen sin, har dette gjort sitt til at springere er et godt valg for allsidig aktivitet med eier.   

I likhet med alle andre hunder, må springere også vennes til å omgås barn på fornuftig vis.  Kanskje kan barnet få små "treningsoppgaver" i forhold til hunden?   Vi får ofte besøk av nabobarn som vil leke med hundene, og da er det greit at leken skjer i kontrollerte former, og på en slik måte at både barn og hund synes det er gøy.  Bildene taler for seg selv:

 

Som kuriositeter kan jeg nevne at det sies at noen springere har "hoppe-genet"; disse hundene spretter loddrett opp i luften, gjerne foran eier, og er generelt mer spretten enn mange andre.  Noen springere har også "nusse-genet"; dvs at de har lett for å komme og trykke snuten mot munnen/ansiktet til eieren sin (eller andre de vil glede).   I tillegg er det noen springere som lager "koselyder"; diverse former av gurglende knurre-lignende lyder når de blir glade, spesielt når eier kommer hjem.  Noen springere kan også smile; da blotter de framtennene og gliser som bare det - må ikke forveksles med flekking av tenner. 
Tulla demonstrerer nusse-genet

På den negative siden kan nevnes at spaniels har noe lettere for å få ressursforsvar ovenfor andre hunder enn en del andre raser.  Dette kan gjelde eieren, bilen/buret, bein og mat.  Noe forsvar er naturlig (bla matforsvar), men graden av matforsvar, og terskelen for når det utløses, er viktige stikkord for om dette skal anses for å være et problem eller ikke.  En springer som har forsvar i forhold til mennesker, er overhodet ikke ønskelig, og vi avler ikke på slike hunder på kennel Show Them.  

En springer har ofte mye vilje; de kan være ganske sta når det kommer til å prøve å få det slik de ønsker.  De har en spesiell klagelyd de lager når de er misfornøyde og vil noe.  Bortsett fra at lyden kan være irriterende i lengden, anser jeg det som positivt at de er såpass utholdende når det kommer til motivasjon; jeg ser dette i forhold til trening.   

Selv om de fleste voksne springere er glade i folk, varierer også dette.  Noen springere har perioder hvor de er mer skeptisk til fremmede, andre kan være skeptiske hele livet, og noen er ganske enkelt likegyldige.  Å være glad i flokken sin, og å kunne innlemme nye "medlemmer" i flokken, er en egenskap vi setter pris på hos springer.  Alle hunder kan være skeptiske til noen mennesker; men det er helheten som er viktig. Hunder som hilser fornøyd på besøkende er springere vi ønsker å ha.  

Noen vil karakterisere springere som pysete hunder.  Dette er en todelt egg; springere har pga sine bruksområder ikke trengt å være spesielt "tøffe", og kan derfor ikke sammenlignes med raser som har trengt mer mot for å fungere til sine oppgaver.  En springer skal ikke være en terrier, ganske enkelt.  På den andre siden skal de ha mot nok til å fungere; både som jakthund og som familiehund i en moderne verden.  Balansegangen mellom en myk hund, som en springer jo er, og det å ikke være skeptisk, er nok vanskelig.  Hos oss på kennel Show Them er det viktig at hundene takler en moderne verden, med alt som det innebærer av lyder og synsinntrykk, underlag og opplevelser.  Avreagering er et veldig viktig stikkord, og i denne sammenhengen er det viktig for oss å bruke MH som avlsverktøy.  En springer kan få lov å reagere, men viktigst av alt er at den avreagerer og at negative opplevelser ikke fester seg i for stor grad.

Aktiviteter og bruksområder med springer:
Tollere, politi og forsvaret bruker springere som søkshunder innenfor et mangfold av forskjellige lukter; narkotika og sprengstoff er vel dog de to hovedområdene.  Springere er utmerket søkshunder, og elsker å bruke nesen sin.  

Som "vanlig dødelig" er det flere alternativ til avansert spesialsøk: man kan trene spor, både blodspor og bruksspor.  Kanskje vil man også få hunden godkjent som ettersøkshund?  I så fall må må også trene på ferskspor etter vilt.  Dette er en super jobb for en springer!  Man kan også trene på feltsøk etter gjenstander (bruks), eller man kan rette søket mot jakt og trene på apportering av dummier eller fulg/hare.  Hvis man vil trene spesialsøk, kan jeg henvise til instruktør.  Dette er nemlig noe Tulla har prøvd seg på; med utmerket resultat!  

Jakttrening er en selvsagt aktivitet; her kan man trene på jaktsøk, apportering både på land og i vann, og spor.  Jakttrening med springer er allsidig trening som krever lite utstyr og som kan trenes til alle årstider.
Jaktsøk

Siden springer er en lettlært rase som elsker å trene, er lydighet en flott aktivitet.  Det samme gjelder agility, freestyle og rallylydighet.  De kan også trenes til å bli redningshund, og de kan trenes innen de fleste bruksgrener.  Med andre ord er springer en skikkelig allround-hund som kan brukes til det aller meste.  

Springere elsker også å få brukt kroppen sin, og som tillegg til å la de få utfolde seg i fri dressur, kan de læres opp til å trekke og kløve.  Min springer har prøvd seg i hundespann, i tillegg til å jevnlig bli brukt til trekk foran spark, på ski, foran sykkel, eller bare med meg i magebelte.  En sykkel eller jogge-tur blir springeren også gjerne med på.  Er du over middels aktiv og liker å være ute i vær og vind og trene hund?  I så fall kan springer være rasen for deg!  

En springer aktiv med eieren sin, er en lykkelig springer! 

Vil du lese mer om springeren, anbefaler jeg denne artikkelen som er publisert i Canis, oversatt til svensk, og ligger ute på Svenska Springerklubben sine hjemmesider, skrevet av Inger Handegård, norsk oppdretter av springer, kennel Desperados.