mandag, 25 sep 2017
 
 
Om Nenya

6ukerSpesiellHode.jpgNenya er fra Tullas første kull, og er den valpen som vi lenge kalte "Spesiell".  Det skulle vise seg at hun ble nettopp ganske spesiell; hun var den siste valpen som kom, nr 8, og røntgen hadde vist bare 7 valper - hun var derfor helt uventet.  I tillegg ble hun født ute i snøen, noe ingen andre ble (heldigvis).   Hun er jo også selvsagt spesiell siden det var henne vi endte opp med.  

Nenya er i all hovedsak Bjarte sin hund, og han har store planer om å trene både lydighet, spor og agility med henne.  Blir spennende å se hvor langt de kommer!  Hun vil selvsagt også bli stilt ut.   

Nenya er foreløpig en veldig typisk spaniel; hun er alltid glad.  Overlykkelig glad, uansett.  Hun logrer og smiler med hele seg.  Og hvis hun mot formodning skulle ha funnet på å gjøre noe vi ikke blir så glade for, sånn at vi kanskje hever stemmen litt, så logrer hun bare enda mer intenst!  Det er til å bli smårar av, haha!  

Hun er den eneste hunden vi har hatt som har vært en skikkelig morgenfugl.  Alle valpene vi har hatt, har vært glad i å stå opp tidlig, men etter et par dager eller noen uker, har de skjønt at noen morgener kan man ligge og late seg lenge i sengen før man står opp.  Sånn er ikke Nenya..  Hun skal opp, og møter hver ny dag med et stort smil og mye pågangsmot, og hun fatter bare ikke i sitt lille hode at ikke alle andre også føler seg like glad og opplagt hver morgen.  Kombinasjonen "morgengretten Borghild" og "glad Nenya" funker ikke alltid; for når jeg ber henne legge seg ned igjen, blir hun bare enda mer intens og logrende, slikkende og kavende, og da blir jeg bare enda mer morgengretten..  Skikkelig gøy å bli vekket av en sånn en som på bildet.. 

Skikkelig gøy å bli vekket av en sånn en..Det er helt normalt at en spaniel blir glad når man kommer tilbake etter å ha vært borte.  Men for Nenya betyr det lite hvor lenge man har vært borte, og hvor man har vært - kanskje har man bare vært på soverommet om natta liksom.. Nenya blir like glad hver gang vi "kommer tilbake".  Hoppende glad!  For jo, hun hopper noe voldsomt.  Jeg husker jeg syntes at Tulla også hoppet mye, men jeg tror virkelig at Nenya har tatt kaka for lenge siden.  Vi trenger ikke å ha "kommet tilbake" engang, kanskje hopper hun bare fordi vi ser på henne.  Eller fordi hun er glad, eller fordi hun vil vi skal være mer glad, eller fordi hun vil ha oppmerksomhet.  

En spaniel er som kjent også glad i mat.  Jeg trodde Tulla var ekstrem (og det har jeg rimelig god grunn til når hun flere ganger klarer å gomle i seg 2 kg fôr, og likevel være sulten på kveldsmat en time senere..!).  Men Nenya er enda mer ekstrem!  Jeg visste at Zipo ikke var fullt så glad i mat som det Tulla er, så jeg tenkte at vi kunne få valper som i "beste fall" var like matgale som Tulla.  Nå vet jeg jo at avl ikke er 2+2=4, og her er altså enda et eksempel; 2+1=6 er vel mer korrekt i dette tilfelle..  For Nenya har aldri i sitt liv noensinne hoppet over et måltid.  Tulla var litt av og på en periode som valp/unghund, noe som er helt normalt selv for en spaniel.  Jeg våger knapt å tenke på hvordan Nenya blir som voksen, for hun er helt rabiat matgal allerede.. jøye meg.  

Når Nenya er ferdig å spise, er hun selvsagt aldri mett.  Hun slikker skålen sin ren, så bytter hun med Tulla og så slikker de hverandres skåler rene.  Når de er ferdige med det, går Tulla og legger seg, men Nenya fortsetter å slikke skål.  Og siden skålen aldri forsvinner, må hun ta tenna til hjelp.  Kort fortalt: når skålen er tom, spiser hun den opp.  Vi har for lengst innsett at plastkåler ikke er tingen for oss etter at Nenya kom i hus, de blir regelrett makulert.  Problemet er at hun spiser på metall og keramikk også (tusen takk til oppdretteren som "miljøttrente" valpene på å like sånne rare ting!), det tar bare litt lengre tid..  Takk og pris for et velfungerende tarmsystem!!

Noen ganger er hun ganske "dum og blond"; det virker som om det er luft tvers igjennom det lille, søte hodet hennes.  Vi kan repetere oss til vi blir gul og blå, Nenya logrer oppmerksomt, og likevel har hun virkelig ikke skjønt poenget!  Kan vi enn så lenge skylde på hormoner??   Jeg har sagt at hun har levd mye på at hun har vært så søt, og slipper unna mye pga det, men akkurat nå er hun over den søteste valpefasen, og jeg skal innrømme at noen ganger er hun aller mest bare plagsom.  Uten å være veldig søt.  *flir*  

Og det med plagsom tror jeg hennes mamma kan skrive under på.  Stakkars Tulla.. Først måtte hun oppdra Aynï, så måtte hun oppdra et helt valpekull, og likevel kvittet vi oss ikke med alle!  Nenya henger i ørene, beina og pelsen hennes så Tulla hyler høyt!  Og hva gjør Nenya?  Logrer, og røsker enda mer mens hun lekeknurrer.. 

Apropos søt.. Nenya er utrolig feminin.  Det er overhodet ingen tvil om at hun er jente; hele hun utstråler en utrolig feminin sjarm, bevegelsene, linjene, alt tilsier at hun er jente-jente!  På "godt hundsk" kalles det vel kjønnspreg, og det er i alle fall en positiv ting.  Nenya bor nå hos noen andre.