mandag, 25 sep 2017
 
 
Casper

 

Casper var min første hund. Jeg kjøpte han da jeg var 18 år, og jobbet på Beitostølen Helsesportsenter.  Der hadde vi fire vorstehre som ble brukt til trekk, og det var de som hadde vekket hundeinteressen til live igjen. Casper var blanding mellom irsk setter og border collie, stod det i annonsen. Egentlig visste de ikke hvem faren var, men det var tydelig at det også var labrador i han. Han elsket å apportere, og bar ting i munnen sin som alle glade apportører gjør.

Casper ble kastrert da han var ca halvannet år. Dette gjorde at han ble mer glad i kos, og kunne ligge flere timer i strekk på fanget mitt i sofan og bare kose. Han ble også mer glad i mat, noe som gjorde han enklere å trene. Casper hadde en spesiell lyd han lagde når han ble glad. Koselyden kalte vi den, og han lagde den også på kommandoen "Er du sexy?" "Hrrroooo!" svarte han da.

Casper var kanskje en typisk førstegangs-hund; dårlig planlagt og lite gjennomtenkt - jeg skulle bare ha en hund, jeg.  Han hadde mye frykt i seg, og dårlig psyke, men han elsket å gå på tur, løpe løs og leke med andre hunder og trene.  Han ble etterhvert trent klikkersk, og kunne utføre utallige triks. Siden det også var bc i han, lærte han kjapt, og skjønte så mange ord at jeg til slutt kunne snakke i hele setninger til han, og han skjønte hva jeg sa. Sa jeg "Vi skal ta tog og besøke Gunhild" visste han nøyaktig hva det innebar, utifra stikkordene tog, besøk og Gunhild. Dette gjorde at han ble litt stresset, siden han fikk forventninger til at ting skulle skje, gjerne lenge før de skjedde. Men det var også veldig morsomt å se at han skjønte så mye av det vi sa. Jeg telte en gang alle de ordene han skjønte, og kom til over 200 ord! Surprised  Han kunne gjerne bære ut søpla, og han var ofte med og dekket på bordet ved å hjelpe til med å bære bordskånere, melkekartonger (med skrukork), kanelglass, osv.

Casper var stort sett alltid blid og fornøyd, takket aldri nei til en tur, eller til å løpe eller leke. Han elsket å leke med andre hunder, og slåss aldri med noen. Innkallingen satt også temmelig godt på han, noe jeg er stolt over å ha lært han. Derimot utagerte han når han gikk i bånd, noe jeg aldri klarte å trene av han. Vi kom et stykke på vei, men fikk ikke avsluttet. Casper ble nemlig redd for alt mulig. Han var redd ting som ikke kunne forklares utifra erfaringer, logikk eller trening. Han viste redsel for oss, enda vi var bare snille mot han. Han kunne, mens vi var ute og gikk tur, plutselig finne på å begynne å bjeffe og brøle av redsel. Men han var en hund med nok mot til å lede redselen til sinne, i stedet for å krype sammen og prøve å være liten.

 Jeg vil ikke gå inn på alt han var redd her, men det var mye. Det at han var redd, og spesielt det at det ble verre og verre til tross for trening, gjorde at jeg valgte å la han slippe å være redd mer. Den 7. desember 2005, sovnet han inn, og nå tror jeg han er i hundehimmelen og leker med alle der, lager koselyden sin og er bare glad og fornøyd. Men han er dypt og inderlig savnet..