Aynï er en liten sak med stor personlighet. Da hun ble født 17. februar 2008, arvet hun mye tull og fanteri fra moren sin - og godt er det, for moren hennes var nesten hele grunnen til at jeg endte opp med cairn denne gangen! Aynï var et matvrak av dimensjoner, og jeg hadde aldri før opplevd en valp som var så ivrig på mat! Som unghund har hun tatt en liten pause fra det, noe jeg mistenkter ikke kommer til å gå over med det første.  Hun tilpasser nemlig matmengde etter hvor mye mosjon hun får, og hvor masse godis hun får når vi trener. Hun er veldig ivrig på godis av alle slag (inkludert tørrfôr), så jeg tar det ikke så tungt.  :o)

Jeg har jobbet endel med å utvikle lek som belønning, og det ser ut til å fungere veldig bra.  Jeg har lært inn en "kommando", eller et fri-signal som betyr at hun får leke, og da blir hun heltent!   Jeg har opplevd at det er veldig viktig å kunne bruke flere ting som belønning (forskjellige typer lek, mat osv),og dette er noe som vil komme godt med til agilitytreningen begynner for fullt til våren. 

Kråkebollen, som er kallenavnet hennes, var en selvstendig valp, og jeg begynte tidlig å få grå hår av henne. Hun kunne bry seg fint lite om hva jeg drev med og hvor jeg var, og tok gjerne noen avstikkere for å undersøke spennende ting på egen hånd. Kontakt og innkalling er stikkord for å ha kontroll på villstyringen, og selv om jeg tidvis har tenkt at det er noe jeg har trent alt for lite på, så er hun jammen blitt en klengete hund likevel!  Det har jo sine fordeler og bakdeler, men mest av alt er det kanskje et luksusproblem?

Aynï hadde en tydelig pubertet, og det var vel mest da jeg fikk grå hår.  Hun fulgte ikke boken som sier at når man har belønnet en atferd mange ganger, er sjansen for at atferden gjentas stor.  Det varirerte nemlig fra gang til gang, det..!  Noen dager var det nemlig så deilig å sitte og sole seg, at all verdens godbiter kunne ramlet i hodet hennes uten at hun hadde brydd seg mindre om mine desperate lokkinger for å få henne inn fra hagen.  Hun tenkte seg om hver eneste gang jeg ba henne gjøre noe; what's in it for me, this time?

Aynï er en trygg og tillitsfull liten kråkebolle. Hun elsker folk og vil gjerne hilse hvis sjansen byr seg, men hun har heller ingen problemer med å overse andre når vi trener eller går i mer folksomme strøk. Hun er temmelig tøff og syns ikke det gjør noe å hilse på store hunder eller rare folk, eller å være på nye steder.

Aynï er kinesisk og betyr "elsker deg". (Det uttales rett frem, med trykket mest på ï.) Hun er min tredje hund, og mine største drømmer for henne ligger på agilitybanen. Det skal bli morsomt å få en liten hund å konkurrere med i tillegg til Tulla. Etterhvert har tanken om å ha et kull eller to på henne meldt seg, så vi får se hva som skjer videre. Vi gleder oss til å begynne å få resultater både her og der. Av de tre hundene jeg har hatt, er Aynï den hunden som har vært desidert skrudd best sammen i topplokket - hun er herlig, tvers igjennom, og skulle jeg beskrevet henne med ett ord, ville det vært happy go lucky.  Hun er tvers igjennom glad, og lever livet som om verden eksisterer kun for å behage henne.  En herlig holdning til livet og det som kommer!  Hun glemmer kjipe ting raskt, og sjarmerer seg videre gjennom det verden har å by på.