onsdag, 26 jul 2017
 
 
Rasen Cairn

Litt om cairn terrierns bakgrunn:
Cairn terriere stammer fra Skottland, hvor de ble brukt til jakt på små skadedyr (mår, oter, rev, smågnagere) som levde i steinrøyser.  Cairn betyr "røys" på skotsk.  Det sies at cairn terrier kommer fra den eldste av alle terrier-rasene, og stammer fra samme opphav som skotsk terrier og west highland white terrier.  

Les mer på disse linkene:
Den amerikanske cairn terrier klubben
Den norske cairn terrier klubben

Cairn terrier fra  
(Bilde hentet fra ntk.org) 

Cairn i dag:
I dag er cairn terrier en oppskattet familiehund, og brukes svært sjelden på jakt.  Instinktene ligger dog ikke langt unna; de fleste cairner er kjappe i reaksjonen, og er egenrådige og selvstendige typer.  

En cairn terrier skal veie mellom 6-7,5 kg, og være 28-31 cm høye.  Tillatte farger er krem, hvetefarget, rød, grå eller nesten sort. Brindle i alle farger tillatt. Mørkere farger på ører og snuteparti meget typisk.  Les mer om rasebeskrivelse av cairn her.  

Helse:
I likhet med andre små hunder, kan en cairn leve lenge; gjerne til de blir godt over 12 år.  Generelt er cairn en sunn rase med få problemer. Det holder på å utarbeides en helseundersøkelse på cairn, og tanken er at oppdrettere skal bli klar over hvilke sykdommer/plager som er mer eller mindre vanlige, og kan ta hensyn til dette i avlen før de er blitt et stort problem. For å være sikker på at man kjøper en sunn og frisk cairn (eller rettere sagt sannsynligheten for at hunden blir det), bør man snakke med oppdretteren om helsen til hans/hennes hunder, og spesielt den nærmeste slekten. Helseundersøkelser eller tester (som HD-røntgen, øyelysning osv) er ikke så vanlig på cairn, noe som gjør at det stilles større krav til oppdretters vurdering av avlshunder, men også til valpekjøperen som må være flink til å undersøke helsen i slekten til den kommende valpen. 

Stell:
En cairnpels må kammes en gang i uken/annenhver uke, i tillegg til at den må nappes regelmessig.  Når man napper, river man pelsen ut med roten; noe som kan høres brutalt ut, og ser kanskje også sånn ut også.  Pelsen er enkel å nappe ut i forhold til andre raser; den sitter ikke så godt som den gjør på en sheltie eller en schäfer. 

Pelsen består av underull og dekkhår, og det er altså dekkhårene som nappes. Dette må gjøres ca hver 3. måned (til hverdagsbruk), men kan også gjøres oftere, alt ettersom hvilken kondisjon man vil ha hunden i.  Skal hunden på utstilling kan den nappes så ofte som en gang i uken for å holde den i tipp-topp utstillingskondisjon.   Jo oftere man napper, desto mindre er det å nappe hver gang.  

Dekkpelsen skal bestå av flere lag, så man napper ett og ett lag om gangen, eller man tynner ut pelsen sånn at lagene sprer seg og pelsen blir best mulig. Pels som ikke stelles skikkelig, dvs at den ikke nappes, men i stedet klippes; blir myk, den klabber i snøen, den floker seg og den blir blass og grå. Dekkpelsen til en cairn skal nappes, noe som fører til at den blir stri og tåler all slags vær. Hvis den klippes trekker den til seg vann i stedet for å støte det bor. En pels som er klippet vil etterhvert feste seg bedre i huden og bli vanskeligere og vondere å nappe hvis man skal begynne med det igjen etter å ha klippet hunden en periode.  Det er derfor veldig viktig å nappe sin cairn regelmessig.  Man kan lære seg å gjøre dette selv, eller man kan betale for at noen som kan det skal gjøre det.  Prisen varierer.  Rasen er allergivennlig siden den ikke røyter.  

Som hos alle andre raser må man jevnlig gå over munn og tenner, og klippe klør.  

Gemytt og aktivitetsnivå:
Når det gjelder mosjon kan en cairn klare seg med utrolig lite (dessverre kanskje?). Derimot er den overlykkelig og takknemlig for alt den får; og jo mer desto bedre! De er utholdende og kommer seg lett frem i terrenget, og kan godt få store mengder fysisk aktivitet til vanlig uten at hunden "går på veggen" om aktiviteten uteblir en periode. Inne er de rolige og ligger stort sett og sover, gjerne litt opp i høyden; som på sofaryggen eller oppå et bur. De liker nemlig å ha oversikt.

Selv om de liker å ha oversikt, betyr ikke det at de gneldrer på alt. Det avhenger av i hovedsak to ting; linjer og oppdragelse/vaner blandt de andre hundene i huset. En cairn kan absolutt lage lyd hvis den vil, men det er ikke noe problem å få den til å holde kjeft heller. Har den blitt vant til at det er ok å bjeffe, vil den selvsagt gjøre det. Men blir det slått ned på, og/eller de andre hundene i huset ikke bryr seg, vil heller ikke en cairn bjeffe for den minste lille ting den ser eller hører.

For meg er en cairn en livlig hund. Den er robust i forhold til sin nokså lille størrelse, og tåler mye! Man kan for eksempel løfte de etter halen (men det er kanskje ikke anbefalt å gjøre sånn i hytt og pine), siden de er avlet for at man skal kunne gjøre det. I "gamle dager" måtte man nemlig kunne få en cairn ut av huler/hi eller hale de vekk fra noe (f eks når de drepte rotter), og da var halen grei å ta tak i. Hvis man prøver å løfte litt på hunden etter halen, kjenner man at den sitter utrolig godt fast, og det virker ikke så unaturlig og heller ikke vondt for hunden, i forhold til hvordan det ville kjentes ut med en annen rase, f eks flatcoat eller en mynde. 
En livlig og spretten hund

De cairnene jeg kjenner best (linjemessig) er veldig glad i mat. Tørrfôr er topp som belønning, og de hogger innpå med glede. Dette ser jeg at ikke nødvendigvis stemmer for andre linjer, så her er det nok endel forskjeller ute og går.  Vi vil avle på linjer som er mer matglade enn andre linjer, og "matgladhet" er et punkt vi vektlegger ved utvalg av avlsdyr.

Cairn terriere er.. vel, terriere! De elsker ting som rører på seg; baller og pinner osv er kjempegøy! Selv eldre hunder liker sånt, og de er lette å få med på lek (til tross for at de ikke er vant til det til vanlig). De er spesielt glad i ting som beveger seg vekk fra de - da skal det jages og jaktes på! Kommer det noe imot de er de tøffe og går ikke bort, men blir heller stående og klare til å "gå på" det som kommer mot de, om det så er en ball eller en hest eller noe annet. En cairn terrier er slett ikke en hund som flykter; da ville den ikke vært en terrier!

Størrelse ingen hindring - cairn leker gjerne med større hunder
Når det gjelder lekenhet med andre hunder har jeg inntrykk av at det er tisper som er mest lekne. Hannhunder blir raskt voksne, og da blir ting litt alvorlig for dem og lek er sjelden noe som prioriteres. Tisper har ikke samme behov for å hevde seg, så de kan tillate seg å leke, selv om de begynner å dra på årene kan de av og til bli med på lek (fortrinnsvis med andre tisper). Tispene leker ved å bite i hverandre, rulle på ryggen og lekeknurre. De tygger og river i hud og hår, og så bytter de på å jage hverandre litt før de begynner å "munn-bryte" igjen. Hannhunder er det derimot veldig sjelden man ser leke på denne måten etter puberteten; da er det mer opp på to og virkelig bryte. Men som oftest leker de heller ved å løpe raskt raskt ved siden av hverandre. De løper gjerne om kapp, og dulter borti hverandre når de løper forbi den andre. Samtidig lager de "terrier-lyder", noe som kanskje kan høres litt voldsomt ut før man blir vant til det.

Generelt trives cairner godt i flokk, og når de går flere på tur (i bånd), går de gjerne helt tett inntil hverandre, side om side. De skal fremover, og går sjelden og virrer til siden for å snuse annet enn når de skal gjøre fra seg. En cairnflokk er annerledes enn andre hundeflokker. De har ofte strenge regler for hva som er tillatt og ikke, og det er tydelig at en eller to hunder er sjefen i flokken. Disse hundene bestemmer hva som er lov/ikke lov, og setter normen for hva de andre skal gjøre i diverse situasjoner. Jeg har inntrykk av at det er veldig sterk flokkmentalitet i forhold til hos andre raser; andre kan gjerne være mer individuelle og gjøre sine egne ting uten at de andre i flokken bryr seg så mye, mens i en cairn-flokk er det virkelig "oss" og "de andre".

Valper lærer seg raskt å underkaste seg de voksne, og dette er spesielt noe jeg syns er forskjellig fra andre raser jeg kan sammenligne det med.  En cairn kan knurre til valper uten at noen i rasemiljøet løfter så mye på ett øyebryn. Kanskje er det fordi det er tøffe hunder som tåler slik behandling, eller kanskje også fordi de allerede som valper må lære seg å innrette seg etter de eldre, for at de ikke skal bli alt for obstanasi som unghunder/voksne? Uansett, dette fører til at cairnvalper har en noe smiskete oppførsel; de legger ørene bakover og logrer lavt mens de så ivrig som de klarer kravler seg bort til en voksen hund for å hilse. De legger seg da på rygg og blottlegger magen mens de logrer febrilsk, og den voksne hunden overser de glatt. 

I mitt hode er cairn terriere veldig glade i folk, og da mener jeg labrador-glade i folk! Så lenge saken går på to bein, er vi bestevenner, virker det som om de mener.. Dette har jeg også sett at kan variere noe med linjer, men det er i alle fall slik jeg selv foretrekker dem. Jeg har sett at andre linjer ikke er like entusiastisk interesserte i folk, men de er likevel absolutt ikke skeptiske; de lever bare litt mer i sin egen verden og vi mennesker er ikke alltid like viktig. 

Noen cairn terriere liker å svømme, andre vil knapt vasse - dette har jeg inntrykk av at kommer veldig an på linjer og individer, og at det er atferd som arves. Vil man ha en badeglad hund er det derfor viktig å kjøpe valp etter foreldre som liker å bade, og også selv å legge opp til at hunden skal lære seg å like vann og svømming. Noen blir helt rå og hopper utfor brygger som en annen retriever, så det er bare å jobbe med saken..! Men uansett om hunden liker å svømme eller ikke, er ting som ligger og flyter i vann noe de aller aller fleste cairn syns er spennede. Noen MÅ dra det opp på land, andre bare knurrer og bjeffer og logrer til det (hvis de ikke tør/vil svømme). I tillegg er noen cairn terriere spontan-apportører og henter gjerne pinner man kaster til de.
Aynï demonstrerer at cairner kan være glade i vann

Jaktinstinkt finnes i varierende grad, og nå tenker jeg altså på vilt. Noen stikker faktisk ut på jakt etter storvilt på egen hånd, mens andre kunne knapt brydd seg mindre. Men generelt er de fleste cairn enkle å ha løse; de løper og koser seg, men holder seg rimelig i nærheten av eieren. Hvis eieren da i tillegg har litt godis med seg, bør det ikke by på problemer å kalle inn hunden.

Selv om en cairn ikke er stor av størrelse, virker det ikke som om de vet det selv. De tror de er store hunder, og bør oppdras på tilnærmet samme måte som en stor hund. Man kan kanskje tro at en cairn som drar i båndet ikke gjør så mye; den er jo så liten..! Men de er overraskende sterke til å være så små, og en fullvoksen cairn kan dra godt. Selvsagt kan det ikke sammenlignes med styrken til en rottweiler, men man skal ikke undervurdere kraften i en cairn. Det er irriterende nok med en liten hund som drar i båndet, og det ser dessuten ikke pent ut i det hele tatt med en hesblesende cairn som ligger flatt langs bakken i en stram line..  Det er jo heller ikke sunt for hunden å kave seg frem på den måten, men vil man lære hunden å dra, bør man lære den å dra på en hensiktsmessig måte, og i sele.

Av utseendet virker en cairn noe rufsete, nesten litt rampete. Den strie pelsen er med på å underbygge et "rakker-image", og man forventer nesten at en cairn er litt "farskåt" (rampete på god trøndersk). I det siste har man sett at rasen som helhet har begynt å bli større enn hva rasestandarden sier (28-31 cm, 6-7,5 kg). Flere og flere dommere, men dessverre ikke mange nok ennå, har derfor begynt å måle høyden på hunden når den stilles ut, for å hindre at hunder som er for store vinner på utstillinger.
En rufsete ramp

At rasen har en fortid som hi-hund ser man tydelig på bittet. Tennene og kjeven er overraskende store og kraftige i forhold til andre raser på samme størrelse. Skaden de kan gjøre ved et bitt må derfor ikke undervurderes - og det er minst like viktig å lære en liten cairn bitehemming som en hvilken som helst stor hund. En cairn er jo også en terrier og er uhyre kjapp i reaksjonene, og dette i kombinasjon med dårlig bitehemming er ikke bra. Men for å ha sagt det; jeg har ikke inntrykk av at det er noe problem på rasen! 99% av de jeg har møtt har vært veldig forsiktige med tennene sine, selv når de er ivrige på å få tak i godbiter i hånden min (da er det verre med springeren *host*). 

Når det gjelder lyd, er ikke cairn den rasen som gir mest lyd fra seg. De kan for eksempel ikke sammenlignes med dverg schnauzer. Piping er nokså sjelden hos en cairn, men kan selvsagt forekomme. Derimot har de sin egen spesielle lyd, som jeg liker å kalle "terrier-lyd". Den høres nesten ut som hes brøling, og må ikke forveksles med knurring. De lager denne lyden når de blir opphisset av noe, og en vanlig situasjon er når de løper ut døren for å komme ut på tur, eller når de løper ved siden av hverandre og dulter inn i hverandre når de leker, eller når de løper etter en kråke som flakser opp rett foran de. Generelt er stemmen til en cairn noe hes og "gurglende" eller knurre-aktig - vanskelig å forklare uten å ha en cairn som kan demonstrere.. 

Som jeg skrev lenger oppe, varierer det veldig om en cairn liker å svømme eller ikke. Men noe de aller aller fleste liker, er å rulle seg! De ruller seg i gjørme og dritt, i lyng og mose. Og når de er våte må de selvsagt tørke seg ved å rulle seg i det mest "naturlige"; selvsagt sand eller lyng eller noe annet som fester seg i våt pels (men som faller av når pelsen tørker). Mange liker å vasse i gjørmevann og legge seg ned for å kjøle seg ned i varmen, men dritt av diverse slag og andre "gode" lukter kan de gjerne rulle seg i uansett temperatur.. 
Aynï ruller seg, men heldigvis ikke i noe dritt
 

Aktiviteter og bruksområder med cairn
I all hovedsak er cairn en ypperlig liten familiehund.  Men bortsett fra å være "bare" en flott turkompis som kan gå løs uten å stikke langt av og uten noe stort jaktinstinkt, kan den også trenes i agility og lydighet, samt rallylydighet og freestyle.  Noen alt for store ambisjoner er kanskje ikke å anbefale, siden terriere kan være en utfordring å trene, men vi har eksempler på cairn i klasse 3 i LP, og flere som gjør det bra innen agility.  En cairn kan som de fleste andre hunder, trenes til å gå spor; både bruksspor og blodspor og ferskspor etter vilt.
Agility med cairn